Nå er første dag ”på ånkli” her i byen over.
Jeg har lært masse allerede. (evt bare erfart, det vil vise seg)
Samboeren min har ikke dukka opp. Derimot har jeg sett navnelista en gang til og funnet ut at det ikke er samme dama som fra jobb. I uthvilt tilstand likner faktisk ikke navnene.
Ellers, hva har jeg gjort i dag?
Sovet lenge.
Fått kontakt hjemover på MSN og mail. Dog bare fra resepsjonsområdet, hvor de stenger og legger seg tidlig.
Ja. Hotellvertene legger seg i resepsjonen. På et par matter på gulvet, inni et myggnett som er festet opp mellom stolene. Det lærte jeg litt etter klokka 23:00.
De åpner igjen klokka 05:00 om morran.
I løpet av ettermiddagen kom jeg meg derimot ut i bygatene. Jeg gjorde mine første bekjentskaper. Den aller første var ei sprek dame, som lærte meg ett og annet, blant annet om å nappe hår med tråd. Vi prata sammen lenge og vel.
Den (småredigerte) samtalen som følger, foregikk nordover noen timer senere. Parantesene er senere kommentarer fra meg. Her kommer noen ord om opplevelsen over et par vinterpelsede legger:
Hva har du gjort i dag?
Hallais!
Kaldere i dag?
Du har tatt genser på deg. (jeg mottok videooverføring)
Artig, nei nå snør det jævli mye og kaos i Tromsø.
Hører det :D
Jeg har bestilt brøyting til i morra.
Grattis!
Det blir en revolusjon.
I dag:
Jeg har sovet lenge.
Så har jeg vandra litt rundt i gatene.
Mange som vil selge meg noe.
Gjør det lett å komme i kontakt.
Her er det sånn at når jeg sier ”en annen dag”, ja da insisterer de på å ta meg med for å vise hvor de har butikken sin.
Så jeg har sett noen butikker...
Også endte jeg opp med å la ei dame fikse leggene mine.
Hun gjorde det på morsommåten med tråd som hun tvinner og greier.
Inga barberskum eller høvel der i gården.
Tok ei evighet av tid, men vi fikk jo tid til å prate.
Det tar litt tid, forsåvidt, for språket er haltende.
Hun tilbyr ikke bare den tjenesten kan du tro.
Etterpå insisterte hun på å flikke hælene mine når hun var så godt i gang.
Og det trengs jo.....
Så da skar hun av et par kilo dauhud.
Jeg tror hun var rystet.
Hun slutta i alle fall å prate.
Etterpå ville hun gjøre både manikyr og pedikyr.
Jeg lot henne fikse neglene på fingrene mine.
Du har brukt noen dollar, da?
Men da hun forsøkte å insistere på å fikse litt på øyenbrynene mine ga jeg opp.
Der går grensa.
Så i alle fall, nye legger, nye hæler og nye negler, skulle være set for Vietnam da?
Dollar? Ja...
Det der språket.
Jeg ba om pris, og trodde jeg hørte at det kosta ingenting,
400.000 dong endte vi opp med. (Hakeslipp)
Det er 300.000 mer enn jeg tok ut i går…
(Det hører med til historia at jeg tok ut 100.000 dong da jeg landa i Vietnam i går. Jeg trodde jeg ble rik av 100.000. Men den gang ei. Det holder til noen forsiktige måltider mat i hotellets spisesalong. Dermed bar det ut for å ta ut mer i dag. (Det gjorde jeg et par gater før hårnappersken huka meg inn.) Jeg syntes i grunnen at det var å ta veldig hardt i da jeg reiv av 500.000 donger fra ATMn (banken) i en smell. Men fakta er at skal jeg fortsette slik koster det meg muligens mer i uttaksgebyr enn i brukskost. Mao jeg blir snart millionær.)
Ja, du kunne saktens bare slappe av i forhold til kremen du måtte la bli igjen, men det kan bli dyrt med alle tilbudene. Prute må du jo!
Joda, jeg trodde vi hadde en pris-avtale på forhand,
men du kan skjønne dette misforstod jeg.
Jeg anser det for å være en del av
eh
hva heter det
aklimatiseringa.
Det kosta 155 kroner om kursen mellom dong og dollar stemmer.
(mao ikke all verden for et par timer god behandling, i norsk målestokk)
Det er et helsikke mye penger her, etterpå ble jeg budt en figursydd dress til samme prisen.
Javel, da må du aklimatiseres fort
He, he,
sånn går jo dagene.
Det går seg til det der
hører med et par slike,
og det var fint å ha noen morsomme damer å prate med.
Ja, det gjør det vel.
Er det like varmt?
Ja
Aner ikke hvor varmt.
Varmere enn i Nordnorge.
Og om noen nå skulle tro at jeg ikke føler meg det minste dum?
He. He...
Hør her alt hva en uvitende mø skal forholde seg til.
En ting er at det gikk helt i surr med alle disse tallene. Tusener på tusener og dong omregnet til dollar omregnet til norske penger. Phu.
400.000 dong = 25 dollar = 155 kroner. Ca.
En annen ting er at jobben var gjort...og ALLE steder jeg har lest om Vietnam, står det at det er en dødssynd å få en vietnameser til å tape ansikt, for eksempel med å innlede til krangel, eller få noen til å tape ansikt ved å si noe som kan oppfattes feil, eller tape ansikt selv. Man skal definitivt ikke hisse seg opp. Da er det kanskje bedre å risikere å være dum?
I de samme bøkene har det stått at om prisen økes for oss uvitende, er de sjelden urimelig mye dyrere her. Ikke skal man prute mer enn at begge parter er fornøyde med handelen, heller. Det går visst an.
Jeg har aldri forsøkt sånn skjønnhetspleie før. Er det dyrt eller? Like dyrt som en dress størrelse XL?
Jeg har til og med hørt at vi bør prute, for ikke presse opp prisene for dem som bor her (?).
Sukk.
Ikke vet jeg. Enda.
Jeg gjør alle nybegynnerfeilene. Og kjenner det fyller hverdagen med valør :-)
Dette kan muligens bli mer kostbart for meg enn andre…
Jeg konkluderer med at opplevelsen var både spennende og morsom. Spesielt spennende da jeg vandret i min enslige lille vestlige tankeverden og tittet inn i dette nye, myldrende, asiatiske; og frua plutselig hev seg over meg i gata og insisterte på at OK, om jeg ikke ville ta i mot selve tilbudet i dag, måtte jeg i alle fall se hvor hun holdt til.
Hvor på hun leda meg med bestemt hand inn i smuget.
Noe må man jo bare se hvor leder hen.
Heretter skal jeg forsøke meg på enkle ting.
Jeg skal unnlate å bli paranoid av egen dårskap og fortsette på samme glade viset.
Jeg skal forsøke å gjøre det samme sjøl, som Vietnams folk kan til fingerspissene.
Smile, og holde maska :-)
- og lære.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar