Hjem kjære hjem

(Ser du på datoen? Teksten ble skrevet den kvelden jeg kom fram 080207, men jeg rakk ikke legge ut før i dag)


Det ble noen timer på farta, men endelig er jeg installert i mitt nye hjem.
Hai Au hotell.
Først syntes jeg det var litt vanskelig å fange. Navnet. Mellom Han Oi og Hoi An og alle andre likelydende ord og navn. Men når jeg leser Hai Au med hele norske meg, blir det lett. Hai-au liksom. De har til og med basseng i bakhagen.

Ikke bassenget, men veldig fint for det - badet vårt.


Rommet ligger i fjerde etasje og har en altan på en kvadrat.

Jeg har akkurat erfart at hotellet åpner 05:00 om morran og stenger 23:00 om kvelden. Nå sitter jeg på rommet mitt og synes ikke jeg kan annet gjøre. Litt kjørt i hodet etter fartinga, en tur ut i gatene frister ikke. Kanskje søvnen er like rundt hjørnet, om jeg legger meg? Selv om klokka bare er halv sju på kvelden i kroppen, sånn egentlig. (Vietnam er seks timer foran Norgelandet)
Foreløpig kjører jeg på litt til..

Ikke bare flytter jeg, jeg får samboer også. Aner ikke hvem det er jeg, men hun er en hun.

Jeg kom først. Da dukker første spørsmål kjapt opp. Hvilken seng velger jeg?



Først hadde jeg lyst på den minste, for den er lengst inn i rommet. Jeg begynte å etablere meg. Dermed kom første utfordring. Hvordan får jeg ned mygnettet uten å rive ned hele taket? Jeg rev det ned to ganger. Ikke hele taket, men det føltes slik da et par fire fem kilo myggnett rausa over meg.. Vi er da tross alt på et nytt og fremmed sted. Alt blir stort, skummelt og uoversiktlig. ;-) (I hvert fall med et par fire fem kg netting over hodet)

Ikke lett å nå opp uten at fester og sånt datt fra hverandre, men Mr Leatherman gorde susen igjen.

Nytt spørsmål, trenger jeg virkelig det myggnettet? Det virker så stille og fredelig her. Jeg bladde meg kjapt tilbake i hukommelsen, til et kort Thailandbesøk sammen med Tante. Den gang fikk hvert lille myggstikk enorme utslag i form av blåflekker og kløe. Ja, jeg tar myggnettet okke som.

Jeg har i grunnen bestandig syntes slike sengenett ser hyggelig ut. Under den blir det som ei koselig lita hule. (Hvorfor er ikke dette standard i de dype skoger i nord? Der hvor det virkelig mygg å snakke om. Som guttejyplingene pleier å si, den er så stor at det er godt når.. nei, huffda. Men faktum er at om de ikke er store, så er de definitivt mange. Myggene – og gutta i indre Troms)

Men så oppdaga jeg at den største senga plutselig var langt mer forlokkende. Der er det både best lys og størst plass. To ting på en gang. Det er jo egentlig ganske kult med stor plass? Det blir ikke bare ei lita, men ei romslig lita hule av det.

Når alt kommer til alt er jeg slett ikke sikker på at hun jeg deler rom med blir glad om jeg bare tar meg til rette før hun kommer. Det er fint om vi er sammen når store huslige avgjørelser skal tas, tenker jeg. Andre samboere jeg kjenner, er av den typen i alle fall. Foreløpig kommer jeg fram til at jeg okkuperer hele rommet, inntil videre :-D og tar ikke stilling til noe som helst før romkameraten dukker opp.

Nice romslig natthule i nice room.

Og ja, jeg fikk høre navnet til samboeren min da jeg kom, og akkurat nuh skjønner jeg hvorfor det virket kjent. Hun heter det samme som ei jeg har jobbet med hjemme. Har ikke sett henne på kjempelenge, kanskje det faktisk er henne? Hmmm. Spennende.