Trafikkulykke

Jeg er i kopisjappa (og skobutikken) ”next door”. Vi diskuterer hvordan de best kan lage meg en kopi av den sinnsykt tjukke biologiboka jeg har fått låne av MacSeminar. (Da bagasjen oppnådde 7 kilo overvekt en halvtime før avgang til Langnes var denne mursteinen det første som forsvant ut av kofferten min. Pensum eller ikke.) Nå blir vi enige om at tre (3) betyr at jeg vil ha boka kopiert og oppdelt i til sammen tre tynnere bøker og ikke til tre kopier av hele boka. Tilfeldigvis er min andre vietnamesisike studekamerat, Ty, også her. Hun hjelper til, og forklarer utfordringen for kopistene.

Så skjer plutselig den første større trafikkulykka jeg skal bli vitne til i Vietnam.
Litt på skrå ut fra butikken, kanskje 15 meter fra oss.
To mopeder smeller i hop. Jeg hører det bare. Ikke et ubunnhørlig bang, men et kort og konsist knas.
Ingen bruker hjelm her.
Jeg har sett min andel ulykker før. Jeg blir kald, og langt fra nysgjerrig.
Greit, jeg er ikke på jobb. Pust rolig, tenk klart.
Hva er det best å gjøre? Ringe etter hjelp?
Langt framme ligger minnet om at akkurat i går diskuterte vi (psykologiklassen) en case hvor over førti mennesker var vitne til at ei dame ble drept, uten at én ringte etter hjelp - alle trodde ”noen av de andre” gjorde det.

Jeg leter etter telefonen i veska. Jeg løfter også blikket og registrerer ei jente som løper vekk. Hun lukker venstre hand foran munnen. Det ligger mennesker skadet der ute. Kanskje alvorlig. Kjenner pulsen vil opp. Jeg ser ned, men hele oppmerksomheta er rettet utover. Jeg hører ingen skrik, ikke noe skrål. Bare den graden av bråk mange mennesker i hektisk aktivitet kan skape. Noen løper fra, eller til.

Jeg finner ikke telefonen og vender meg ut mot gata. Hvor lang tid har det gått? To minutter? Kanskje.
Folk har reagert kjapt.
Jeg ser opp akkurat tidsnok til å bli vitne til at en livløs person blir lempa opp på en moped. Han legges tvers over setet. Foran sitter føreren, bak setter en annen seg og støtter den bevisstløse mellom dem.
Sykehuset er like i nærheten. Hvor blir det av hjelpa?
Jeg forsøker å få overblikk.
Jeg ser en livløs person til. De strever med å løfte han fra bakken. Han blir lempet ”alle veier”. Kveldsmørket skjuler ikke at det er en ung gutt. Til sist får en annen ung mann kastet han over skuldra, og setter seg på en moped han også. Den forulykkede henger - halvveis står - opp bak nakken hans. Armene er strake, slappe. Føreren av sykkelen sliter en kort stund med å trille hjulene i gang, men snart kommer de seg av gårde og blir borte.

Det virker som om de vet akkurat hva de skal gjøre, men det synes brutalt. Det kan da ikke være bra? Hva skjer med kroppene ved en slik behandling? Takk og lov er sykehuset fortsatt bare noen hundre meter unna.

På plassen blir folk hengende ved. Trafikken kommer umiddelbart i gang igjen. Sykler og plutselig et par biler og til og med busser (Hvor kommer de fra? Her er bare tohjulinger ellers) tuter seg forbi de to ensomme mopedene som ligger igjen i gata.

Jeg tror det var tre personer som ble frakta bort. Ty, min vietnamesiske klassevenninne, mener det var bare to. Det er neppe mye mer enn 5 – 10 minutter siden ulykka skjedde og jeg blir allerede usikker på hva jeg så.

Jeg spør Ty hvorfor redningsarbeidet foregikk som det gjorde? Det skjedde så fort, og effektivt. Hva med førstehjelp? Hvor er ambulansen?
- Det er ingen ambulanse. Det var ikke tid til å vente. Det var viktigst å få de skadde fort til sykehuset, svarer Ty.
- Det skjer ulykker som dette ofte, gjør det ikke? Spør jeg.
Rundt meg er folk i gang med det de gjorde før knaset.
- Jo, folkene her (paret som styrer kopibutikken med skoene) forteller at på akkurat denne veien skjer det ulykker hele tida. Her MÅ vi være forsiktige!
- Men hvorfor bruker ikke alle lys på syklene?, spør jeg. Mange kjører uten lys.
- Det er påbudt å kjøre med lys, forteller Ty. Hun trekker på skuldrene.
- Kanskje, kan hende, de ikke virker, eller noe.
Jeg tenker at det virker som om hun ikke vet helt hvordan hun skal forklare.
- Åja sier, jeg. Depends on the situation? (Common sense, hva både regler og etikette og handel og u name it angår)
- Ja, svarer hun.

En uniformert mann dukker opp og snart er krittmerker streket opp i asfalten. Syklene føres bort. Den uniformerte får nøklene. Noen står enda og glor. De fleste sklir fordi.
Jeg runder hjørnet og går hjem.

Bildet av de unge mennene, de livløse kroppene, ligger fortsatt på netthinna. Tanken på hvor galt det kan være knyter seg til en seig klump i magen. Jeg kjenner den fra før. Inni der lagres erindringer, fantasibilder og sørgende pårørende. Jeg pakker alt inn.
Kanskje gjør den lave farta her i bygatene konsekvensene mindre. Jeg håper det.
Og jeg håper det blir med denne ene gangen for min del.