Skolen vår

Studiesenteret slik vi ser det om ettermiddagen, når vi kommer tuslende opp fra stranda. Vannet foran er elva. Ikke akkurat white water.





Vårt lille studiesenter ligger mellom demningene og elva, ved den dyrkede marka mellom Hoi An by og havet. Hotelleieren som førte opp stedet hadde en plan om å lage et tilbud for folk som ville gjøre absolutt ingenting. Muligens med unntak av å se i været, og kanskje meditere litt – om jeg har forstått det rett. Uansett. Planen skar seg. Vi vil neppe møte ”Mesteren fra Bergen” der med det første. I stedet: sim sala bim, har det blitt en liten, sjelefortryllelig og avskjermet oase som bare vi boltrer oss i om dagene.

Rolig på land også.

Studentenes hage, en fiskedam

Offerstedet mellom kantine og bibliotek.


Stedet består av flere bygninger som er ført opp av bambusstokker over sementfundament, steiner og fliser.

Stille stund utenfor lesesal 1

Stille stund inne i lesesal 1

Området rommer en hel campus. Vi har bibliotek og lesesal, et par auditorier. Det som ser ut som om det som kunne vært små bungalower har fått jobb som litt ensomme lager for ubrukte gjenstander.

Biblioteket 1 & 2

Auditorium psychologicum

Stedet har et lite utvalg av toaletter med lurelåser (erfarte jeg da jeg fikk min israelske foreleser i fanget den første dagen), og store fine speil i magehøyde. Nå har jeg begynt å synge - med øynene igjen.

Vi har en kantine. De som jobber på senteret lager flere retter varm og kald mat som vi kan velge av til lunsj. I tillegg får vi drikke båret til auditoriene mellom timene og vi kan springe bort i kantina og handle snop og mer drikkevarer om behovet for mellommåltider melder seg.

Når vi ikke har forelesning kan vi sitte et lunt eller solrikt sted på campus likevel - for eksempel for å lese litt, om det skulle falle noen inn.

En god seminarleder har vett til å hvile når han kan...




Se, hun leser! (Jeg hadde akkurat sovet en halvtime siesta over boka, må innrømmes)

Det tar 40 minutter å gå fra byen, langs hovedveien ut til senteret. Det vil si hvis du går om morran før den hissigste trafikken har starta. Siden vi like gjerne må gå i veien som på fortauet, blir det fort litt treigere etter hvert som trafikken tetner til med mopper og tråsykler.

Den som bruker sykkel, som enhver med vett og relativt mye mot gjør, triller i 15 – 20 minutter langs en idyllisk trasè. Den er litt lengre enn direkteruta.

Kull vår-2007 har fått mange sykkelentsiaster. Jeg har et par skiturer å tenke på (og noen -bilder, ikke sant Turbo?) så jeg forsøker å huske på å gå. Om enn ikke akkurat med traktordekk, ei heller 40 liter vann i sekken.

Resten av oss blir busset mellom heim og skole. (Hvis vi ikke har tråkka sykkelen i stykker på veien eller forsovet oss og hiker med en av de mange som tilbyr adrenalinkick og skyss for en dollar)

Skolen starter åtte. Det er ca to timer etter at de eldre er ferdige med morrastrimmen på stranda. Jeg har et prosjekt som heter å komme meg dit før skolestart. Etter hvert.

På vei fra undervisning til lunsj.