Melonfrøsnack

Rester fra en frøfest.

Ta en melon, spis det du måtte ønske, unntatt frøene.
Samle frøene, stek dem, farg dem røde. (Fordi rødt er fargen for lykke)
Da har du en typisk Tet-snack. De ble solgt på kilovis i gatene, før nyttårsfeiringa.

Hvordan i all verden får man noe moro ut av frø? Eplefrø, apelsinfrø, melonfrø. Same, same? Jeg kjenner dem som ikke får seg til å svelge dem når de spiser frukten en gang. (Jeg er lat og spiser alt)

Interessant.

Jeg kjøpte med meg en pose til en passende anledning. Egentlig hadde jeg en ide om å gi dem i gave til jentene på hotellet. De som ikke fikk dra hjem til nyttår fordi de måtte se til at vi hadde det bra. Så kunne vi knasket frø og prata sammen om småtterier. Slik ble det ikke. Jeg fikk det for meg at det kanskje var en teit gave?
Dermed lå de der da, melonfrøene, i en pose under senga mi.

Helt til tirsdag.

Den kvelden kom en av våre to Vietnamesiske studenter, An, hjem fra Tetfeiringa med familien. Han inviterte sporenstreks på romfest. Vi drakk vodka og spiste småkaker som bestemora hadde laget.

Da var det passe tid for å lære hvordan spise melonfrø.

An gir en innføring i hvordan spise melomfrø, Libs følger med.



Man tager ett og et frø, finner den "tynne enden" og fører frøet til munnen med den enden først.



Dette er det kritiske øyeblikket. Du skal bite hardt, men nennsomt for å splitte skallet uten å knuse hele frøet i fillebiter. Det klarer jeg kanskje 1 av 10 ganger.

Dette er et speisialtriks. An deler skallet opp i små deler med tennene og vips er frøet ute.

Det kaller jeg finspist. De få gangene jeg klarer å splitte skallet uten å massakrere hele frøet må jeg ta neglene fatt i denne fasen. Hvis ikke er jeg garantert å dele frøet i småbiter. Da blir det umulig å fjerne frøet fra skallet.

Poenget med melonfrøene er Tida, forteller An. Eller rettere sagt, samtalene man bruker den tida til. (Kanskje fordi alle kommer til ordet en eller annen gang mens de andre er opptatt med å fikle med frøene?) Sunnere enn potetgull i alle fall.