Gullstund

(Denne teksten stammer så langt tilbake som 12. februar. En av mine første dager i byen. Den har falt bort, fant den igjen i dag.)

Mygga har begynt å bite, og jeg ligger innenfor myggnettet og klør. Jeg sier det bare fordi det forklarer hvorfor jeg kom meg tidlig opp i dag. Klødde.
(Har ikke fått noen av de eventyrlige blåmerkene som mygga pådro meg i Thailand for noen år siden, men det jeg har pirker borti minnet om hvordan det var…)

Jeg lister meg ut like før seks. En mann er akkurat i ferd med å skyve til side portene foran hotellet i det jeg trør ut.

Skrittene leder meg ut i Hoi Ans gater i det byen er i ferd med å våkne for alvor.
Akkurat som tidligere når myggstikk eller annen uro har revet meg usedvanlig Tuttatidlig ut av senga, kjenner jeg følelsen: Jeg elsker denne tida av døgnet på reise. Tida mellom søvning natt og hektisk dag.
I begynnelsen er det skumt lys, og nesten helt stille rundt meg.

Først ser jeg bare noen få sykler og scootere. Jeg aner konturene av ansiktstrekkene i det svake lyset. Det foregår stillferdig frokostaktivitet rundt de små bodene og i de få lokalene som selger mat.
En blomsterselger sover enda. Han har tilbrakt natta utenfor gjerdene til en barneskole. Hengekøya omslutter han som en kokong.
På innsiden av gjerdet er noen titalls skolebarn i ferd med å stille opp. Hva kan de være? Tolv, tretten år kanskje? Jeg vet ikke.

Jeg befinner meg utenfor gjerdene og bortenfor den sovende kokongmannen. Mellom dem – kokongmannen og barna - og meg strekker ei gate seg gjennom morgengryet. Jeg kan følge den med blikket og se for meg havet noen kilometer i øst. Jeg har enda ikke sett så mye av ferden videre mot vest. Jeg vet den gjør en liten knekk utenfor byen, og slutter et sted jeg ikke vet hvor.

Det går en jevn dur av tohjuls-trafikk forbi, men fortsatt så lite at jeg knapt merker det.

Jeg sitter på huk inntil murveggen. Skolebarna står oppstilt. I det ei fløyte blåser setter de seg i bevegelse. Alle på rekker, slik du har sett norske soldater på morrasoppstilling. De løper noen skritt fram, gjør en bøy og et hopp før de snur og vender tilbake til oppstillinga. Klokka har akkurat passert seks. Fløyta lyder på ny, rundt og litt skarpt, og skolebarna gjentar øvelsen.

Til høyre for meg står en kvinne med sin lille matbod. Hun har små plastikk-krakker og bord samlet i ei pittelita rekke ved siden av seg. En ung mann spiser. Jeg lurer på hva han drikker. Kan ikke se noe. Før han forlater vender han tilbake til kvinnens bod. Han finner en blikk-kopp, løfter lokket av en liten tank og henter opp litt væske som han super i seg før han går. Koppen tror jeg han satt tilbake på plass.

Jeg strekker på beina. Rompa har knapt nådd ned i bakken og ryggen har hvilt mot murveggen bak meg. Likevel er jeg litt støl, men ikke mer enn at jeg strekker meg fornøyd opp og tusler videre uten at noen kan merke stølheta mi. Du har kanskje sett det, det er i alle fall det jeg tenker på når jeg kjenner musklene: Vietnameserene kan sitte slik og jobbe i noe jeg tror må være timesvis. Tenk om jeg kunne. Kanskje jeg kan andre ting.

Jeg passerer et par farmasøyter på veien. De har enda lukene nede. Nå og da senker en og annen mann farten og spør om jeg vil har scooterskyss, ellers går jeg i fred. Jeg passerer første kryssende gate og runder porten inn til posten. Ei sped dame med rishatt og tørklær foran ansiktet koster støvet vekk fra portrommet. Det er sand, og rosa blomsterstøv. Jeg undrer hvor lenge det er siden sist noen kostet. I går? I går kveld?

I dag er det bare en mann i ATM-boksen. Jeg stiller meg på norsk respektfull avstand utenfor og venter til han er ferdig før jeg trår inn. Jeg tar ut maksbeløpet. En million. Millionær for første gang. Jeg vet det neppe rekker til å betale både snusen jeg fikk fra Seminarleder i går kveld og buksa og kjolen som jeg bestilte på hjørnet da jeg gikk hjem etter informasjonsmøtet.

Jeg har observert at langt på vei de fleste går i avdempede hverdagsfarger om de ikke jobber for eksempel i resepsjoner eller på restauranter. Det er ekstra tydelig nå på morran. Jeg lyser stort og rødt i takt med de atskilling mindre, men mange flere blomstene som er satt fram i gatene for salg.

Gatene våkner like plutselig som lyset. Som fra ingenting er krysset fylt av tohjulinger på vei til og fra, i alle retninger. Scootrene er i overtall. De passerer både meg og tråsyklene samtidig som de melder seg med stadige støt mot fløyta. Den hverdagslige tutingen har startet. Kjøremønsteret er entusiastisk, hektisk og følger et helt annet system enn hjemme. Gatene fylles, men det er ingen biler å se. For bare noen minutter siden så jeg flest voksne på sine tråsykler. Noen med barn, andre med bagasje både foran og bak. Nå er det ungdommen som fyller opp mellom fortauskantene. På vei til sine skoler, tipper jeg.

Det er så utrolig mange flere blomsterselgere og små hav av blomster som tar plassen på fortauene i dag. Det er rekker av gult i gult i gult. Det er den kommende nyttårsfeiringa som blir mer merkbar for hver dag.

Nå har også medisinutsalget åpnet og jeg kjøper en salve dama bak disken forteller at skal være bra egnet mot visittkortene fra mygga. Jeg betaler 50.000 dong og går hjem til frokost.
Det er enda ingen turister eller selgere er å se. Men i frokostsalen får jeg selskap av tre av medstudentene mine.

Det er tid for så smått rulle i gang dagen.