Godt Nytt År!

Chuc mung nam moi!

Da fredag ble til lørdag beveget vi oss over i grisens år.
(Det kom pittelitt brått på meg, som etter nok en haltende samtale med lokale helter, trodde at natt til søndag var Kvelden. Jeg henta meg fort inn igjen – til treig døl å være - og fulgte hordene ut på feiring)

Selve nyttårsaften (Tet) er den viktigste dagen i Vietnam.
Dagene før og etter er forbundet med mange ritualer og tradisjoner. Famlien skal være samla og langveisfarende gjenforenes med heimen.
Det er også en tid for å rydde unna alt som ligger igjen fra fjoråret, slik at man er klar for å ta i mot det neste året på vettugt vis.

For å verne seg mot uhell og mane til hell gjør folk en rekke investeringer i form av ritualer og seremonier som ikke bare krever innsats og trofaste handlinger, men som også koster kraftige innhugg i husholdningsøkonomien.
Nyttårsfeiringa her er viktigere enn jula, nyttår og syttende mai til sammen i Norge, og antakelig like kostbar.

I motsetning til inni mitt enda ganske omtåka hode har de vietnamesiske forberedelsene og ritualene i forbindelse med Tet pågått hele denne første uka av kulturstudiers 10 uker i Vietnam. Aller mest takket være israels Hoi An entusiast gjennom 13 år - vår foreleser i lokalkunnskap - har jeg ikke gått helt hjernedød gjennom de siste dagene.

Den 23. dagen i den 12. måneden, altså omtrent da jeg landa på Vietnamesisk jord, sendte hver familie de tre hjerteåndene ”the three spirits of the heart” (Tao Quan) opp til Jadekeiseren. Gudene stikker alltid oppover en tur på denne tida, for å rapportere til keiseren om siste års begivenheter og om tilstanden på jorda.
Resten av året holder gudene til i hjertet av hjemmene - på kjøkkenet. Det betyr i grunnen at de vet alt som er verdt å vite om det som foregår i heimen. Antakelig vet de mer enn de burde.
Vår israleske foreleser forteller at folk har vett til å servere gudene klebrig ris ved avreise, for at de langt på vei skal holde munn på seg når de møter Jadekeiseren.

Det dramatiske øyeblikket er ved midnatt på vei inn i det nye året. Da skal fjoråret være lukket og alt gjort klart for året som starter.

Da var vi også på plass.

20 minutter før klokka slo reiste vi oss mett og fornøyd fra stolene ved ett av byens backpackersteder og forflytta oss rundt kvartalet for komme til begivenhetenes sentrum. Der ble vi møtt av ei salig røre av forventningsfulle turister og byboere. Alle på vei i samme retning. Vi pakket oss sammen langs gata og ventet på hva som skulle skje.

Før det store høydepunktet, fyrverkeriet, skjedde et litt mindre høydepunkt. Flere titalls papirlykter i ulike farger ble satt på elva. De seilte som stille, lysende feer med den rolige strømmen.

Litt senere hørtes to sus over vannet. Først det forventingsfulle, fra folkehavet som så at endelig var noe dramatisk i gjære. Deretter det skarpe suset fra raketter som tok av mot den nattemørke himmelen.

Det ene lysshowet var større og mer imponerende enn det neste. En nesten uendelig salutt, akkompagnert av begeistrede tilrop fra noen tusen mennesker langs byens elvebredd. Slik ønsket vi gudene velkommen tilbake til jorda igjen. Samtidig skremte vi bort de onde åndene.
Jeg har forstått det slik at til tross for rituelt alvor har de her i verden innsett at fyrverkerier ikke bare skremmer de onde åndene på flukt. De ikke heller ikke helt trygge for folk flest. Danske Politikens insight guides forteller at mengden fyrverkeri økte med den økte levestandarden som landet har opplevd de siste årene.

Til slutt tok myndighetene affære, smertegrensa var nådd. Dermed ble privat pyroteknikk-akrobatikk forbudt i Vietnam fra 1995.
Dette hadde jeg lest før jeg kom. Asiaforteller Færøvik feira nyttår i Hanoi med rakketoppskytingen spilt av fra kassetter. Guidebøkene beretter om det samme. Derfor hadde jeg også forventet nyttårsfeiring og vill salutt utenfor hvert familiefylte hjem, med bare audio og ikke visuelle smell.

Isteden fikk vi anledning til å skråle godt nytt år gjennom støyen for andre gang på halv annen måned, mens ansiktene lyste av både entusiasme og ekte fargesprakeri. Vi kunne til og med la oss rive med tilstrekkelig til å reflektere over om vi skulle gi nyttårsforsettene en ny sjanse.