Tai Chi

I kjent dølastil er jeg ganske kjapp når jeg bare får tenkt meg om.

Tai Chi var en av de tingene jeg virkelig drømte om å lære her i verden, da jeg satt hjemme og ventet på at flyet skulle komme og hente meg til Vietnam.

Tai Chi er en morgenøvelse.
Jeg oppdaget fort at i Vietnam betyr det at den som vil henge med må befinne seg på møtepunktet senest fem om morran. Da står sola opp. Jeg så som vanlig ingen umiddelbare grenser i egen motivasjon. Jeg var stadig på tur til stranda før soloppgang. "Bare ikke i morratidlig for i dag skal vi så mye utover kvelden. Men i over i morra, da.."

Dermed tok det meg noen uker med hard samling av mot før jeg innså at nei, jeg har i grunnen ikke lyst til å drive på med å stå opp klokka fire om morran for å rekke stranda til soloppgang.

Derimot kunne jeg hyre en egen lærer. En som kunne begynne litt senere. Rundt seks, kanskje?
De hyggelige jentene på hotellet hjalp meg med å finne en.
Han stilte opp hvis jeg fikk med meg flere. Fire til, minst, mente han.

Med et lite håp om at kanskje så mange som fire flere av studentene kunne tenke seg å være med, gjorde jeg et framstøt.
Og halleluja! Første morgen kom de tittene fram en etter en. Litt trøtte ansikter og uten frokost i magen, men de var klare.
Da vi satt oss på syklene og tok retning stranda var vi 15 stk!
Andre gang var vi 11. Og tilbakemeldingene er gode, til tross for at Tai Chi lurer folk ut av senga omtrent i samme tid som andre kommer hjem fra fest.

Om interessen holder kan dere møte oss på stranda to ganger i uka resten av oppholdet.
Vi er til og med en liten gjeng som har speedet opp med enda flere timer, for å lære mer.
Artig!