Uransakelige veier

Tirsdag.

Jeg sitter fredfullt og stillferdig i en krok og nyter en av dagens høydepunkter: lunsjen på skola.
Plutselig sitter en fremmend, middelaldrende herremann foran meg.

Han lener seg over bordkanten, ser meg dypt inn i øynene. Han smiler lurt. Spør:
- Klikker det i deg?
Venninna ved siden av meg eksploderer i latter.
Klikker, tenke jeg? Her dukker det en voksen mann opp fra intet og lurer på om det klikker når han kommer?

Hjernen starter et fyrverkeri av tankeaktivitet.
Venninna mi ler enda.
Usikkerheta kryper over meg og jeg kjenner rødmen stige til kinnene.

Jeg konkluderer med at vi må snakke om klikking i form av møtet mellom mennesker som hilste på hverandre en gang, et annet sted, som plutselig står ansikt til ansikt igjen? Hva var navnet? Er det noe kjent med mannen?

- Klikker det, spør han igjen og gliser.
Hvordan i all verden skal jeg gripe situasjonen?
- Du skjønner det, fortsetter han.
- Noen har skrevet en artikkel om meg og nå skal den kanskje trykkes, men de trenger bedre bilder…

Nuh!

Det viser seg at det er områdets (område ala hele sørøst Asia) ambulerende sjømannsprest som sitter der og smiler. Han synes ikke det er det minste rart om jeg ikke husker ansikter. Han har alt for mange å holde rede på selv, sier han.
Men det var disse bildene da. Ad ukjente veier har han fått nyss i at jeg lusker med fotofaget.

Skeptisk.
Han merker det nok.
Før jeg aner ordet av det har jeg likevel lovet meg bort til jobb.
Ikke et enkelt portrett, men en reportasjejobb for Sjømannskirkens magasin.
Det vil si litt foto her, litt foto der. Jobb. Fritid. Mange situasjoner skal festes til kameraevigheta.
Jeg får rikelig anledning til å klikke.

Med jobben følger også at vi får rikelig anledning til å prate.
Mannen bærer kunnskap. Masse kunnskap fra menneskenære møter på godt og vondt.
Se for deg kartet. Tenk på hva du leser om i avisene. Hva tenker du når jeg nevner Pakistan, hva med Thailand, eller Sri Lanka? Det er et bredt spekter av levd liv innenfor disse rammene. Sjømannspresten er ferdemann blant dem alle.
Han bærer på arbeidsdager som inneholder eksotiske brylluper og på høytideligheter i mange kulturer. Han bærer også på svarte møter der tabuer prøves og på møter fra de opplevelser alle frykter mest - opplevelser som eksploderer i sjela til folk.
Presten er også ”der det skjer”. Han er bare ikke der med samme motivasjon som media. Historiene hans likner, men dybden i dem inneholder noe annet.
Han er raus, deler gjerne.
Det blir et interessant møte. En lærerik opplevelse.

Når natta snart rinner på er det en annen tin som også slår meg.
I kveld (onsdag) fulgte jeg presten i gudstjeneste.
Ei lita og intim ei, for studentene her. Med nattverd og greier.
Jeg kan bare si at det var en (sjeldent? uventet?) fin opplevelse.
Kjenner du meg gaper du nå, ikke sant? Eventuelt gapskratter ;-)

Gud eller ikke?
Hvis det finnes en høyere makt tar den uransakelige metoder i bruk for å få i meg åndelig føde.




Presten kjøper vin til nattverden foran hotellet vi skalsamles i denne kvelden.