Landa

Datoen er den dagen jeg begynte å takke for meg, men jeg var ikke helt klar for det da. I dag er det 24. mai og ute blir trærene grønne, mens det enda er masse snø i fjellene.
---------------------------------------------------------





Da er det akkurat en måned siden denne kroppen var tilbake i Tromsøbyen igjen.

Sist jeg skrev hadde jeg stranda i Saigon, på et 5 stjerners hotell.
Dagene og ukene etterpå har gått slag i slag.

Mens hodet slet med å lande var det bare å hive seg til for å henge med i svingene. Mange 6 stjerners opplevelser og uvurderlige stevnemøter hjelper!

Sakte men sikkert har hele meg kommet tilbake fra Vietnam.






Utsiden av et 5 stjerners hotell som Air France parkerte meg og medpassasjererene i -i Ho Chi Minh City.

Utsikten fra husholdningen som var okkupert av mine gode venner på vårferie i Paris. En kjekk plass å møtes igjen mens jeg venta 17 timer på neste fly til Oslo.

Vårfrokost i Paris.

Vel hjemme og direkte til familien. Lille Frøken Superstjerna har jammen vokst. Og glemt alt om meg i løpet av de tre månedene som hadde gått.

Ett entusiastisk forsøk på å ta henne kjærlig i armene mine endte med et salig hyl som vedvarte og økte for hvert blikk jeg våget å sende henne resten av kvelden. Dette er morran etter.

Vi ble noen lunde venner til slutt :-D

Vikaren min hadde dratt på ferie, men etter et par dagers gjesteopptreden på jobb bar det inn i landet og til fjells. Der regna det.

Jeg syntes ikke noe om nesten snøkaldt regn, og vi benytta innetida til å studere.

Foruten at 10 uker i varmen hadde gjort meg værfisen så jeg godt ut.. ;-)

Å gå til fjells bringer deg ikke til himmelen. Men du kommer nærmere.

Og på hjemveien sprakk jommen skydekket og sola bar oss ned til Altevatn.

17. mai ble perfekt. JA-pia mi bød på champagnefrokost.

Vi spiste, sang og skåla oss gjennom hele dagen, avbrutt av noen turer ut for å se på togene som marsjerte seg gjennom regnet.

Vi var konger og dronninger og for egen del må jeg si at både følelsene og magen svulmet av alt som dette gode laget bød på.
Jeg er nesten overbevist om at dressen jeg hadde med meg fra Vietnam måtte ha krympa seg i tollen. Men den holdt ut dagen.



Slik holdt vi det gående til middagstid. Og jeg tok løs til fastlandet og familien.



Mine kjære to søskenbarn. Det nærmeste jeg kommer søsken.

Det er bra de sørger for etterslekta begge to. Og litjprinsen til høyre er mitt kommende fadderbarn. Han kom til verden mens jeg var ute i verden.

Jeg ser det som mitt oppdrag å lære han om Buddhismen (og kanskje et par andre religioner. Det er viktig å få perspektiv på tingene).

Etter familie, feiring, friends og fjell var det tid for å ta turen til yttersida.

Derfra kan du se helt til Amerika. Det trengs for å føle seg hjemme.

Jepp, jeg er hjemme igjen.

10 fantastiske uker i Vietnam er over. 10 uker fri for bekymringer, full av nye opplevelser, nye venner, nye drømmer. Da er det framtida som teller. Mens jeg realiserer den skal jeg nyte nåtida.

Med det avsluttes denne bloggen.

Takk for reisende meg for denne gang ;-D

(Jeg har laget noen åpne hull (som du ikke kan se) i denne elektroniske dagboka. På sikt kan hende jeg fyller dem inn med bilder og små historier jeg aldri prioriterte å fortelle fordi det var så mye som skjedde. ...Kan hende - jeg skal si i fra akkurat her

-----

om det skjer noe)

Stranda i Saigon

Ja ja, da fikk je oppleve å bo på 5 stjærners hotæll i Saigon også. http://www.newworldvietnam.com/
Sku per nå vør høgt over væla på vei hemmat. Men det va ikkje likar stælt enn at flyet herfra vart kansellert. Dermed ble vi skipa i land førr nån timer.
Næstn bære synd at vi kom sent og fær tidlig...
(Du dæven førr en middagsbuffet dæm har hær. Je e stappmætt je.)

Og ænda mer morsomt bi det når det e Air France som driv å kansellere flightan sine.
Je får mæj en helaften i Paris også, før je e heme.
Førr ei vekke sia stod faktisk avgjørelsen i kor vidt je sku rætt hem æll innom nættopp Paris på hemveien. Den gang, i ei lita feberørska, bestæmte je mæj før å fære rætt hem - hørtes strævsomt ut me Paris, masse baggasje og jetlag.
Skjebna ville det ansless: om je ikkje vil, så ska je...
He he.

Og nå tar flyselskapet vare på dæm 25 kiloan koffert førr meg. Da har je bære 14 kilo sækk å drasse på. Det e lækkert.
Så tel tross førr tidligar vurderinger: Nå syns je detta e bære stas. Tre av jentutn hemmana e på plass i byen allerede og står klar tel å ta i mot meg i morra kvæll. Hurra! Da ska vi pikadø drekke vin og kose oss!

Men det har vør trist i dag også. Det e nå rart med det. Det e vemodig å førrlate den fine lille byen og de gjenværanes folkan midt i Vietnamlandet. Vi har hadd avskjeder i ei vekke nå. Det tære på en gammel stakkar som ikkje e helt komfortabel med å vær svak i hjertet og tårevåt i auan. Det har vør umulig å unngå det denna gangen. Det har vør ei inni helsikkas fin tid og utrulig mange folk tel å bli glad i.

Da e det ækstra kjekt å vette at gojent'n vente med glede på vi ska møtes i Europabyen i morra.
Det ska bi stor stas å sjå dæm att!
Og heme vente familien, og småongan - deriblant en liten knærting som kom tel væla mens je har vør borte. Det e ganske my å glede seg tel.
...So life goes on and on and on.
Happy.

Happy Buddha!

Kanskje du må ta på storbrillene for å se, men om du reiser hit trenger du ikke briller for å se. Happy buddha er buddhafiguren for framtida. Han skal bidra til velstand og lykke. Du finner han OVERALT i ALLE STØRRELSER :-D

Jeg tok bildet mest fordi jeg syntes det var så søtt med den lille feite buddhan som står og gliser mellom alle de lokalt orienterte maleriene - for å sikre butikken good business.

Marble Mountain

Bilder fraMarble Mountain. Tekst kommer, forhåpentligvis ;-)

Soloppgang

Her om dagen dro vi på utflukt til Marble Mountain, et sted ca to mil utenfor Hoi An. Vi la av gårde ved soloppgang og møtte dette synet på veien.
Jeg ble glad da bilen stoppet slik at jeg fikk ta bilde.

Kjære prinsessa mi

Håper du får mange fine gaver, og at alle klemmer deg ekstra godt i dag.
Be hele familien gi deg en klem og to muss fra meg også.
Og spis litt kake for meg da vel!
Superstor og varm hilsen fra meg.

Tai Chi på ordentlig

- Stand on a line!
25 mennesker i en skolegård.
3 bleke utskudd får tildelt en lang bambusstokk hver.

Hva er dette?
Må vi også gjøre noe?

Dette var for noen dager siden.

Vi, en hard kjerne på tre unge frøkner hadde gjennomført x antall kursdager.
Nesten alle de 100 bevegelsene kunne vi. Det var målet. 100 movements of basic Tai Chi number 1.

Lærerene våre, Mr. Clever og hans Fru Flower
(Ja, det er det navnene deres betyr! Steike kult)
mente det var tid for at vi tok turen bortom deres morgeneksersis sammen med resten av gjengen deres.

Nå burde vi være klare.

Klokka fem om morran..

Så her var vi.
Litt skeptisk.
Hva var dette med stokkene?

Mr. Clever stod ikke lenger supportive foran oss slik at vi kunne skygge hans bevegelser. I stedet hadde han navigert oss midt inn i gruppa. Ganske lengst fram i grunnen. Veldig skummelt. I kjernen for all oppmerksomhet.

Men også veldig praktisk, skulle det vise seg. Vi hadde noen å smugtitte etter, uansett hvilken retning øvelsene tok.
Vi gjorde som de andre. La stokkene en meter framfor oss.

Mr. Clever satt på en båndspiller.

- Stand on a line!

Snart strømmet hans umiskjennelige stemme utover skolegården. Heretter talte han monotont fra høytalerene. Vi skjønte ikke et puck lenger. Greit at vi har lært noe tai chi, men det er omtrent også eneste ordet vi (i alle fall jeg) kan. Det er ikke vietnamesisk en gang. De kaller det noe helt anna, som jeg ikke helt husker. Det betyr noe med helse.

Men med ordre fulgte handling og vi fulgte på. Vi tok ett skritt fram, strakk hendene fram, og opp, ett skritt tilbake. Slik fortsatte det.

Pulsen gikk ned. Det var ikke så skummelt likevel. Trim for eldre, enkel oppvarming. :-D

Etter hvert tok vi stokkene i bruk. De viste seg å være til for å få ekstra strekk i kroppen.
Høyre, venstre. Opp, ned.

Da oppvarminga var ferdig holdt vi en liten fest. Vi spiste søte, tørre, hvite kaker som smeltet på tunga og syrlige mandarinbåter.Ei av damene satt seg under bordet. Alle som hun pirket borti ga henne en kake.

Mye latter og kos.
Etter ei stund kom hun fram igjen. Med seks små kaker i neven.

Så var det vår tur erklærte Mr. Clever.

Ikke til å jage kaker under bordet, men til å vise hva Mr. Clever og Fru Flower hadde lært oss.

- Stand on a line!

De andre skulle se på.
Vi måtte vise fram.
Gulp.
Takk og lov at vi var tre! Når den ene glemte og vaklet flakka usikre sideblikk til høyre og venstre.

Vi kom i land med relativt god stil.
Mr. Clever og Fru Flower smilte i hvert fall bredt.
De andre skrøt. - Very good, very good.

Så stilte vi på linje igjen. Hele hurven. Og gjennomførte øvelsen ”vår” en gang til. Denne gangen også med de siste 10 bevegelsene. De vi enda ikke hadde lært. Det gikk da fint på et vis det og gitt, sjøl om vi ble litt svette i trøya.

Så kunne vi tre endelig trå til siden. Og se på når de andre gjorde det de antakelig ville gjort hele morgenen ellers. En atskillig mer avansert form.
Med sverd.

Etterpå stakk vi og drakk kaffe på en lokal kafe.

Før alle tok farvel med hverandre og vi trillet hjem til en dusj og frokost.